Kjærlighetens vei

Psykologien ser tydelig at vi mennesker har behov for kjærlighet. Samtidig er man fullt klar over alle tilfellene der kjærligheten ikke var tilstede, eller der den var mangelfull. Til og med normalt fungerende foreldre har barn som mener at de fikk for lite kjærlighet.
Er vi mennesker virkelig så dårlige på kjærlighet? Forfatter Echart Tolle skriver i sin bok En ny jord at de fleste mennesker spiller 'kjærlighetspillet'. Dette er kjærlighet på liksom, og er egentlig et evig spill som mest handler om å tilfredstille sitt eget ego. Dekke egne behov og egen usikkerhet. Få egenbekreftelse. Dette høres brutalt ut, men det er nok mye sannhet i det. Kjærligheten blir hvert fall ofte begrenset av våre egne sår og behov.

Psykologien ser at vi trenger kjærlighet, men det var Gud som skapte oss med dette behovet. Selv er Han kjærlighet (1 Joh 4,8), og Han skapte oss mennesker til å elske andre med denne kjærligheten (1 Joh 4,12). 

Hva er så kjærlighet, egentlig? I 1 Kor 13,4–8 leser vi en definisjon av kjærlighet:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort."

Min første tanke er at dette er uoppnåelig. Hvilket menneske klarer å elske andre med en kjærlighet som ikke søker sitt eget, ikke blir oppbrakt, utholder alt og tåler alt? Dette er ikke noe vi kan tvinge frem, eller gjøre av ren vilje. Jeg tror at den eneste måten å elske slik, er å være så fylt av Guds kjærlighet til oss at det renner over. 

I det store bildet kan du endre verden ved selv å bli fylt av Guds kjærlighet. Konsekvensene er store for hver enkelt som velger denne veien. Men hvordan går man frem for å virkelig bli i Guds kjærlighet? Det kan vi gjøre sammen i Det Gode Liv, om du vil!

Talette