Takk!

Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. (1. Tess 5,18)

Dette er et bibelvers som alltid gjorde meg litt uvel. Hva menes her? Skal jeg takke selv om jeg ikke føler meg takknemlig? Under alle forhold - selv de vonde? Jeg opplevde at skribenten/Gud/troen krevde noe uekte og påtatt av meg. Er dette kristenlivet- å "fake" det?

Mange plasser i Bibelen står det klare oppfordringer om å takke. Og dette har gått fra å være noe "uggent" til en stor bekreftelse for meg på at Gud kjenner oss mennesker og hvordan vi fungerer. Han vet hva som er godt for oss. 

Hva skjedde? For det første valgte jeg å gå på det selv om jeg ikke forstod, og kjente hvordan det endret livet mitt. Jeg opplevde livet mitt mye mer positivt og gledesfylt enn før. For det andre kom psykologien på banen og hadde forsket på nettopp takknemlighet. 

Gjennom forskning så de at takknemlige mennesker var mye lykkeligere og opplevde større mening i livet. Men var bare lykkelige mennesker takknemlige, eller var takknemlighet noe som var gunstig å trene opp? Forskningen her viste svært positive resultater på å bevisst velge takknemlighet. Det økte opplevelsen av lykke over lengre tid. Dette har gjort at flere psykologer velger takknemlighet som en viktig praksis når de jobber med mennesker. Det har til og med blitt populært med takknemlighetsjournaler i butikkene. 

Det er lett å glemme at Gud kjenner oss bedre enn noen andre. I lys av psykologisk forskning gir det plutselig mening at Bibelen har vært full av oppfordringer til takknemlighet. For meg har denne opplevelsen oppfordret meg til å velge tillit til Gud heller en skepsis som førsterespons.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. (Fil 4,6)

Kanskje du velger litt ekstra fokus på takknemlighet i dagene foran?

Talette